Året er 2017. Jeg (Anders) har flyttet for meg (seg) selv (les: deler kjøkken og bad med ukjente og bor derfor ikke egentlig alene, men jeg vasker klærne mine på egenhånd). Jeg har blitt voksen (det har blitt foreslått at jeg ble født gammel, så eventuelt er jeg en slags Benjamin «Brad Pitt» Button). Og med den ubeskyttede tittelen «voksen» (her ment som adjektivet, ikke bestemt entall av «voks») kommer en hel rekke egenskaper det regnes med at man har mestret på 20 år og 11 måneder. Her er en liste over ting jeg har lært meg som kan regnes som voksent.
- Knytte sko (egne og andres)
borrelås er for folk på videregående - Kaste søppel i designerte kasser, heller enn på (u)venner og (u)bekjente
- Irritere meg over andres barn
- Gro tre skjegghår på venstre kinn og fem på haka
- Be folk gå på rommet sitt om de ikke oppfører seg
Du kan jo lage din egen liste om du også er 20 år og 11 måneder, og se om du er mer eller mindre voksen enn meg. Jeg føler ikke selv at det er mye som mangler, og som selvutnevnt mester i de meste tar jeg de fleste utfordringer på strak arm. Du ser kanskje at «Å interagere med folk en møter for første gang uten å gjøre skam på seg selv og sin familie» ikke står på lista mi, og får lyst til å ringe meg for å si «Anders, jeg leste lista di, og «Å interagere med folk en møter for første gang uten å gjøre skam på seg selv og sin familie» står ikke på den.» La meg spare deg bryet; det gjør ikke det. Og årsaken er enkel. Det er voksenting selv jeg ikke helt har kontroll på enda. Som ordtaket sier: «Øvelse gjør mester» og videre, hvis du allerede er en mester, «Øvelse gjør mestrere».
Jeg møtte nylig en nyinnflyttet beboer i gangen jeg bor i, og selv om jeg ble overrasket så tok jeg han på strak arm. Jeg hadde nettopp vært ute og handlet, som er enda en egenskap jeg har tilegnet meg som voksen, og sto og låste opp døra til rommet mitt da jeg hørte en grov, raspete stemme bak meg. «Hello,» sa den. Jeg ble naturlig nok fortumlet og forfjamset da jeg hørte en stemme komme ut fra ingensteds, og jeg skvatt og veltet handleposene som sto mellom beina mine. Så kom interaksjonen. La meg fremstille den i en av mine favorittsjangre: listen manusformen.
Gangen i første etasje i studentbolig. Anders slår håpløst nøklene sine mot døra til rommet sitt, «?» kommer inn ytterdøra og foretar et verbalt bakholdsangrep.
? (ut fra ingensteds): Hello
ANDERS (velter poser): Uff
? (har lue på): Hello
ANDERS (også lue på, forvirret, men vennlig): Hei, jeg heter Annesh
? (snakker utydelig): I’m ANONYM, I’m from England
ANDERS (tar fram sine retoriske egenskaper): Vi har ikke møttes før, så hyggelig
ANONYM: Sorry?
ANDERS (forstår hva som foregår og snakker panikk-norwenglish): Oh right, hello, Anders… Is me, yes, whoops, right, hello
ANONYM(holder seg stoisk seriøs): I’m ANONYM
ANDERS: So you just moved in here this month I take it?
ANONYM (ser forvirret på Anders som tydeligvis er en slyngel): No, I’ve lived here for six months
ANDERS(innser at det er han selv som nettopp har flyttet inn og manøvrerer mesterlig videre i den sosiale samferdselen): Right on
ANONYM:
ANDERS:
ANONYM:
ANDERS: yes
ANONYM: Nice to meet you
ANONYM låser opp døra si og går inn. Låser etter seg. Anders får omsider opp sin egen dør.
ANDERS (gråter mens han putter matvarer i kjøleskapet): Uff
Jeg jobber med saken. Oppdaterer når fremskritt blir gjort.
Veggen faller.
Gulvet knuser under deg, og det er da du forstår at det er over. Forvirringen er forferdelig, men ikke like ille som å kjenne vennene dine forsvinne, en etter en. Nesten som om de aldri var der til å begynne med. Det ikke tid til å tenke på om det ble gjort med vilje, om den en stoler mest på i verden kan gjøre noe sånt. Det er ikke tid til å tenke noe i det hele tatt, før en selv blir trukket bort. Kaldt. Før en kveles. Og man ligger der. Alene. For til slutt er man alltid alene. Forvirret, forrådt og totalt hjelpeløs. Kvelende hjelpeløshet. Når du har mistet alt du trodde du kjente og du ligger på gulvet og gisper, fortapt, det er da du forstår at det er over.
Man hiver etter pusten da, ikke fordi man har et ønske om å leve, men fordi det er det eneste man greier å gjøre. Før pusten plutselig er tilbake, og man kan se de man en gang kjente igjen, et annet sted og i en annen tid. Da verden fungerte som den skulle. Før gulvet forsvant. Og med pusten kommer varmen. Varmen, som er like svimlende og forvirrende og meningsløs som alt annet. Varmen som skyller gjennom kroppen. Varmen som intensiveres til den til slutt overdøver alle andre følelser. Til den overdøver alt. Og mens omverdenen spinner og varmen spiser deg opp, så forstår du at nå, nå er det over. Så blir det kaldt igjen. Og i en brøkdel av et sekund kan du se alle de du en gang levde med. Alle de du levde for. Før mørket omslutter deg og dere trekkes ned. Sammen. Også blir det svart. Også er det over.
Jeg har en venn som heter Maria. Hun pleide å ha et akvarium, men en dag mistet faren hennes PCen sin på det sånn at det knuste og alle fiskene rant ned på gulvet. Han plukket dem opp og kokte dem, for det er visst en human måte å avlive fisk på. Han er tross alt lege, så han har sikkert rett. Etter de var ferdig kokt skylte han dem ned i do, også var den saken ute av verden. Jeg vet ikke hva fiskene tenkte, da.
2015 startet med et lukt på engelsk smell. Et rimelig fjernt smell, egentlig, helt fra den andre siden av Mjøsa. Vel, flere fjerne smell, når alt skal være sagt. Totninger skal alltid bråke så jævlig veldig. Bare for å spesifisere, så feirer jeg ikke nyttår midt i Mjøsa. Jeg sitter tørr og uredd i et middels stort + hus på den ene (eller andre) siden av Mjøsa. (Jeg feirer ikke nyttår heller. Eller litt. Joda jeg feirer nyttår. La meg starte på nytt.) Først og fremst feiret jeg noe som ble mye eldre enn vår døde frelser; mine besteforeldres ekteskap fylte 60 (seksti) år på dagen som markerer årsskiftet 2014-2015. Gratulerer med dagen ekteskap. Når noen er gift så lenge kan du si at de er for mye gift. Forgiftet. Hehe. Jeg kommer til å krysse ut dette. Hehe. Hvorfor de gjorde det er et mysterium. Antageligvis for å kunne si «Vi har vært gift siden i fjor» etter tolv. Den humoren er alltid like relevant rundt begynnelsen av første januar.
Først og fremst feiret jeg dem. Sist og fremst feiret jeg nyttårsaften, og den feiret jeg selvsagt på den eneste måten man kan når man ikke raver rundt drita etter å ha drukket masse brus. (mamma leser disse innleggene. Ikke det som er krysset ut, såklart, det skal man ikke lese.) Fylt av anger fra det foregående året og bekymringer for det som kommer. Som alle andre feiret jeg også ved å tenke over hva jeg skal gjøre bedre i 2015. Dessverre er jeg ikke typen til å angre, bekymre meg eller forandre meg, men jeg lagde likevel noen lister, ettersom det er min absolutte favorittmåte å feire enhver begivenhet på.
‘
‘
LISTE OVER ANGER I 2014
* Kjøpte godteri etter skolen på en onsdag i desember. Angrer ikke spesielt, men husker lite fra 2014, og noe må jo på lista.
* Ble stukket av mygg på sommeren, klødde meg til blods på ankelen.
* Brant meg på fingeren da jeg tok en varm tallerken ut av ovnen. Det er sånt man skal lære å ikke gjøre på skolen.
* Hester finnes fortsatt.
* Høyre og FrP fortsatt i regjering. Dumt??? Vi gir dem litt mer tid.
‘
‘
LISTE OVER BEKYMRINGER FOR 2015 – mange spørsmål, ingen svar.
* Blir det mygg på sommeren så jeg blir stukket og klør meg til blods?
* Blir hester avskaffet?
* Får jeg kviser på ryggen?
* Blir det hvit jul?
‘
‘
LISTE OVER FORANDRINGER SOM SKAL BLI GJORT I 2015
* Jeg skal banne mindre i den skrevne form fuck faen shit pokker
* Jeg skal jobbe mindre, men få det til å se ut som mer
* Jeg skal bli statsminister, evt. konge eller kokk i kongehuset
* Jeg skal bli ett år eldre
Til slutt vil forlate dere med et par kloke ord for det nye året, slik at dere ikke føres inn i fristelse, men frigjøres fra det onde.
«Ikke etterlat deg noen spor. Lev anonymt, dø anonymt.»
– Ukjent
Dere kjenner kanskje barnebokforfattere. Ihvertfall i overført betydning. Jeg tenker ikke på den hyggelige typen som forteller om gutter som leker med kvister eller hunder som leter etter eksotiske dyr i huset sitt, men den forferdelige typen som liker å skremme barn. De som liker å lage monstrene under senga. De som liker å fortelle om heksetimen mellom tolv og ett. Vel de kan gå og legge seg og være reddere en barna de liker så godt å skremme, for det finnes en time som er så utrolig mye mer skummel, og så dessuten så utrolig mye mer virkelig.
Ja, jeg sier virkelig, selv om denne timen ikke er virkelig. Det er forvirrende, men prøv å følge meg her. Dette er en time som ikke eksisterer, men likevel finner sted. Den kommer plutselig og helt uforventet på, det er bare noen ytterst få som kan forutse når den kommer, og plikter til å gå ut på nasjonal (og internasjonal vet ikke) tv og advare folket. Som med midnattstimen viser klokken din tolv når den begynner og den varer til ett. Det skumle er bare at når den er over, så skal klokken din vise tolv på nytt. Du tenker kanskje du har reist i tid, men alt som skjedde den foregående timen har skjedd, alle som har blitt drept har fortsatt blitt drept og alt søppel som blir tømt er fortsatt borte. Spørsmålet er bare når det skjedde. Mordere går fri og søppelmenn får sparken, du kan jo ikke vise til en handling som har skjedd utenfor tiden.
Jeg har googlet diskutert med mine lærde venner, og slik jeg har oppfattet situasjonen er ikke-timen i hovedsak et resultat av vår evige trang etter kontroll. Vi higer etter å kontrollere tiden, men den vrir seg alltid unna og slår tilbake. Vi fanger den i skjemaer, men da setter den oss i klemma. Vi måler den opp og sløser den bort og den setter oss under press. Tiden er han fyren som skriver masse stygge ting om politiet på facebook og tagger «Anarki» på veggene i tunneler.
Vårt problem er bare at tiden er en av de tingene som er større en oss. Tiden kommer til å eksistere til verdens ende og det er på tide å sette den fri. Knus klokkene deres, brenn kalendrene. Fjern ordet «når» fra norske vokabularer og drit en lang marsj (jøss, marsj er et rart ord, når jeg tenker på det) når du har bursdag eller når det er jul. Vi lar tiden bestemme når det er natt og dag, men vi nekter å godta når den er inne eller ute. Vi kan ikke lenger samarbeide med tiden, vi må underkaste oss den. Det er tydelig at tiden hater oss for våre evige forsøk på kontroll. Den går fort når vi har det gøy og sakte når vi har det forferdelig, og plutselig har den løpt fra oss og vi aner ikke hva vi skal gjøre med det lille vi har igjen. Vi vil aldri lykkes i å reise i tid. Tiden er ikke noe man reiser i, den er noe man reiser med.
Gjem deg en time i natt. Heksetimen er ingenting mot det som skjer en gang i året, og som bare meteorologer og foreldrene vet når vil skje. Tiden blir borte, men du blir fortsatt eldre. Det var sommer helt til for en time siden. Eller var det to? Bare tankene rundt fenomenet «ikke-time» kan gjøre deg gal. En lovløs time uten respekt for noe er løs. Når ble dette skrevet i det hele tatt? Finnes jeg? Dette er en beskjed fra utenfor tid og rom. Jorden står stille, husk å stille klokka!
og god vintertid forresten
Det var en morgen som det vanlige i hovedkvarteret, og jeg var på vei til toalettet for å utføre et nødvendig arbeid. Jeg slo på lyset med en stødig hånd og tok inn omgivelsene. Jeg sukket fornøyd mens jeg innhalerte alle herlighetene favorittrommet mitt har å by på, men akkurat i det jeg skulle ta fatt på dagens første gjøremål så jeg noe som fikk meg til å stivne. Med hele kroppen i helspenn ser jeg noe, eller noen, komme kravlende ut fra under vasken. Kunnne det være mulig? tenkte jeg, kunne det være han? Min erkenemesis, åttebeint og hårete, ca to tusen cm i diameter, bein medregnet, hadde bestemt seg for å angripe meg på mitt mest sårbare punkt. Jeg kunne ikke annet enn å beundre timingen hans, i det jeg utsøtte et mandig hyl og hoppet opp på dolokket (dette for å få et overtak i kampen som skulle følge, selvsagt). Jeg speidet villt rundt meg etter et våpen av noe slag, og øynene mine falt på tannbørsten min. Jeg hoppet over til vasken uten å røre ved gulvet, la tannbørsten forsiktig fra meg på siden av vasken og grep syltetøyglasset den hadde stått i. Nå var jeg klar. Halvnaken, med søvn i øynene og et syltetøy glass i hendene. Edderkoppen sto på gulvet og stirret ondskapsfullt og kalkulerende på meg. Han snude baken til i noe jeg går utifra skulle forestille en fornærmende gest, og det var da jeg slo til.
Med enda et løvehylbrøl kastet jeg meg over han og smalt syltetøyglasset over han. Han sprellet forvirret og desperat der inne, men nytteløst. Jeg hev armene i været og viftet med dem mens jeg danset en seiersdans rundt den fengslede superskurken. Men slaget var selvsagt ikke helt over enda. Jeg måtte fortsatt uskadeliggjøre han, hvis jeg løftet glasset ville han selvsagt bare stikke av. Jeg grep litt dopapir og viklet det rundt glasset, slik at når jeg løftet det ville han fortsatt være fanget i en sirkel laget av et av de mest ydmykende materialer. Jeg løftet glasset, og der lå han, forvridd og…….. død? Nei, jeg visste bedre. Jeg kjente alle metodene denne fyren hadde i arsenalet sitt. Jeg la det nå tomme syltetøyglasset med munningen mot den ene siden av papirsirkelen og åpnet den litt. Og riktig nok, ved første sjanse til frihet livnet han til og pilte ut. Pilte ut, og rett inn i fellen min. Jeg jublet, slang opp dolokket med den ene hånden og ristet min erkerival ned i doskåla med den andre.
Jeg trakk opp og så på mens den gigantiske kroppen, drevet med vannet, tok seg et par sørgelige rundturer i skåla før han forsvant ned i et eller annet rør som befinner seg under huset vårt.
Så, som et siste farvel, sendte jeg noen etterlatenskaper etter han og visste at jeg hadde vunnet kampen, og dessuten krigen.
Tidligere upublisert innlegg fra refleksvest-arkivet
Klokken er 04:03 og jeg svelger unna paracet med cola, og i denne tilstanden av selvforskyldt søvnmangel tar jeg meg i å irritere meg over ting. Rettmessig, selvsagt, men likevel. Nattens mulm og mørke i kombinasjon med det blå pclysets fengslende virkning får irritasjonen min til å forsterskes i den grad at jeg vil må gjøre noe med det. Betrakt derfor dette som et åpent brev til den nåværende styresmakt i Norge og dessuten Gud.
Det har seg slik at vi i dag lever i et samfunn så multikulturelt at rasene som avsløres av utseendet ikke lenger kan betraktes som separerende faktorer av menneskene som er satt til å forsikre en bærekrafting utvikling for landet vårt jeg er ikke så interessert i resten av verden, jeg mener, trafikkreglene i andre europeiske land er jo helt på tryne, så de får seile sin egen sjø. De rasene som gjør meg rasende, derimot, og som bør betraktes som nevneverdige når diskusjonen om dødsstraff og befolkningsrensing kommer opp, er langt mindre synlige, selv om jeg har en anelse om at det handler om genetikk i dette tilfellet også.
Som du kanskje har tenkt deg til handler dette om gang- og sykkelstier, og de grove brudd på alle verdiene jeg holder hellig som begås på nevnte stier daglig. Jeg skal si det så klart som jeg greier og skjønner du det ikke nå heller, så går du vel på høyre side, du din jævel:
MAN GÅR DA FOR FAEN PÅ VENSTRE SIDE AV VEIEN.
Jada. Jeg gjentar det gjerne, selv om du egentlig kan kikke bittelitt opp på skjermen din og lese setningen en gang til. Man går da for faen på venstre side av veien. Hver eneste dag spaserer annenrangs mennesker på høyre side av veien, intetanende om at de lider av et syndrom jeg er redd bare kan kureres med døden. Joda, jeg vet jeg kanskje er brutal nå, men noe må gjøres. Dessverre rekker ikke min makt som selvutnevnt statsminister og mesterkokk langt nok til å gjøre noe med det selv, men jeg håper at hvis du kjenner deg igjen i denne typen grove, grove forbrytelser så kanskje du kan tenke deg litt om neste gang, så har ytringsfriheten ihvertfall noe for seg.
Sannheten er at man, som tidligere nevnt, går da for faen på venstre side av veien. Gjør du ikke det, så er du feil. Dødsstraffen kan for min del godt utføres av bilister, selv om det kan bli vanskelig på en gang- og sykkelsti. Dessuten burde de være bøddler, slik at de ikke får samvittighetskvaler. (Om alle bilister er bøddler får bli en diskusjon for en annen gang.) Selvbestemt abbort er jo også en mulighet, når teknologien har kommet langt nok til å registrere om fostre har høyregjengergenet før tolvte uke.
Jeg skal innrømme at jeg til tider glemmer meg og går på høyre side selv, men dette handler ikke om meg, og dessuten er det engangsforseelser.
Nå som jeg har alle som leser dettes alles oppmerksomhet vil jeg gjerne utbringe en skål, til et bærekraftig, velutviklet Norge og renrasede fotgjengere stiene våre.
Skal du likevel gå på høyre side kan du vel ihvertfall ta på deg refleksvest, det er fint på overraskende få mange.
Kjærlig hilsen Anders.
Jeg vet hva du tenker – at jeg er bare enda en jævel som sitter oppe midt på natta og skriver skrøner for å underholde dere andre jævler. På en hvilken som helst annen dag ville dette selvsagt vært sant, jeg hever meg sjeldent over andre medjævler, men i natt er situasjonen en helt annen. Jeg skriver for å utsette annet arbeid, og som resultat får dere høre (les: lese) en historie som ikke bare har en moral, men som også er sann, i motsetning til det meste annet som kommer ut av munnen (les: og andre kroppsåpninger) min. Dette er en historie mange (les: få) har vært interesserte i å få høre i sin helhet. Det er en historie som i tillegg til å minne om en romantisk komedie som er ratet 5/1o på imdb har et nøkkelelement av bakverker. Nå, vel, ikke la meg oppholde meg lenger, dette er historien om mysteriekvinnen.
.
Første akt – Oppdagelsen
.
Det var en mandag eller noe, og jeg lusket i kantina og prøvde å stjele plastbestikk mens kantinedamene så en annnen vei, slik som jeg vanligvis gjør på ukedager, og det var da jeg så henne første gang. Når jeg sier at jeg så henne, så mener jeg egentlig bare at jeg så noen, jeg husker nemlig ikke at jeg faktisk så fjeset hennes, men om det ikke var henne, så var det ihvertfall noen med samme veske. Uansett, så visste jeg at dette var den store (les: muligens lille) kjærligheten. [Edit: husker forresten at jeg så siden av fjeset hennes, det var greit nok det altså.]
Det første virkelige møtet med denne mysteriekvinnen det allerede gikk rykter om i de mørkeste av gangene på skolen, vet jeg sikkert skjedde på en mandag, rundt to uker etter første gang jeg så henne. Jeg hadde ikke egentlig tenkt så mye mer på det, utenom akkurat da jeg satte ut ryktene, såklart. Det var tid for rettslære, og jeg shufflet elegant inn i A-blokka, slik som jeg vanligvis gjør når det er tid for rettslære. Jeg stod stille i åpningen til A-blokkas andreetasje og tok inn synet av denne, noe lugubre, gangen i en av de styggeste blokkene på skolen; helt bakerst satt det noen helse-elever som vanlig, hvem vet hva de egentlig driver med uansett, to lærere kom gående, oppslukt i akten av å ikke konversere, og like ved meg, utenfor en dør, satt en ekkel gjeng førstisser og ventet ivri (les: ikke ivrig) på å ha fransk.
Nå skal jeg innrømme at jeg sjeldent tar selvkritikk, men her skal jeg faktisk gå inn og rette på meg selv. Hele gjengen med førstisser var ikke ekkel, det var nemlig en person (les: på størrelse med en halv) som ikke var ekkel. Heller det motsatte. Antageligvis den minst ekle (les: mest delikate) førstissen som noen gang har vandret i gangene på Ås Videregående Skole (les: siden den gang jeg gikk i førsteklasse). Jeg klappet sammen, mye lik en fluktstol etter en lang dag på stranden, og rullet ned alle trappene i bygget, mye likt en tømmerstokk som ruller ned trapper. Dette siste skjedde selvsagt ikke rent fysisk, men det var omtrent sånn jeg følte det da jeg skjønte jeg hadde funnet mysteriekvinnen. Jeg tok meg sammen og kastet et nonchalant blikk i hennes retning i det jeg gikk forbi på vei til mitt eget klasserom. Hun var opptatt med noe annet, og virket ikke som hun hadde den ringeste anelse om at jeg fantes.
Jeg var sikker på at dette ville gå veien.
.
Andre akt – Den store depresjonen
.
I tiden andre akt utspiller seg var tiden fra ca syvende til fjortende februar, den beryktede valentinsdagen (det er imidlertid helt tilfeldig at depresjonen inntraff på alle hjerters dag, og hvis du tror noe annet er du en jævel. sånn som meg).
Jeg hadde i en tid nå nytt de møtene og den gode kontakten jeg og mysteriekvinnen hadde fått. Jeg så henne hver mandag og noen ganger når vi spiste, men rundt en uke før den fjortende, da jeg hadde sett henne til sammen ca 49 (les: veldig meningsfulle) sekunder, var forelskelsen min kommet til den fasen hvor jeg fikk panikk hver gang hun var i nærheten som var aldri, men jeg er paranoid. Jeg kunne ikke lenger spise i kantina, for hver gang jeg hørte dørene åpne seg krympet hjertet mitt sammen i panikk og lette etter ledige rom i kroppen min det kunne hjemme seg.
En dag nærmere den fjortende var jeg ute i skolegården av ulike årsaker, og fikk øye på henne og noen andre førstisser (les: æsj) på vei mot bussholdeplassen. Ettersom jeg skulle samme vei for å komme meg tilbake til skoletimen mine daglige gjøremål, bestemte jeg meg, med hjertet godt begravet bak leveren et sted, for å slå følge med dem (Jeg fulgte selvsagt trafikkreglene og holdt én bils avstand mellom oss hele veien). Det var da jeg fikk øre på skoene hennes. De klikket. Ikke høyt, men nok til at jeg fikk øye på dem også. Og de hadde heler av den høye sorten. Hjertet mitt ble til en rosin og gjemte seg i min venstre rompeballe og jeg flyktet inn på skolen uten å kjenne andre følelser enn ulykkelighet.
Denne ulykkeligheten stammet selvsagt fra den kjente teorien om at ingen med den typen sko ville ha en jøgler som meg i sitt umiddelbare nærvær. Noen gang, men som dere alle godt vet, så kaller de meg ikke mesterforskeren for ingenting. Jeg skred til verket ved første mulighet og kikket på skoene til alle jentene jeg kjente (og ikke kjente) i håp om å finne noen med samme type sko som mysteriekvinnen. Jeg oppdaget mye, som for eksempel at når man først begynner å se ned, og oppdager skoene alle har på seg, åpner det seg en helt ny verden, men det er en historie for en annen gang. Jeg fant også flere jenter som hadde lignende sko, om, men, ikke lignende (les: slående vakkert) utseende som mysteriekvinnen. Jeg spurte prompte om de ville bli kjærestene mine, og alle svarte selvsagt ja utenom de fleste, hvorpå jeg slo opp og gikk min vei for å gjennomgå resultatene mine i fred.
Jeg følte meg bedre etter å ha fått teorien min nesten motbevist, men jeg var fortsatt sikker på at det kom til å gå til helvete.
.
Tredje akt – Akten hvor jeg revurderte livet og bestemte meg for å aksjonere
Eller: Akten hvor jeg begynner å kjøpe bakverk
.
Denne siste akten utspiller seg i de dager franskklassene dro til Paris og spanskklassene dro til Granada #søkdekning. Min venn, som kommer til å spille en rolle i denne akten (han vil holdes anonym, la oss bare kalle han Aslak), skulle til Paris. Det skulle også mysteriekvinnen. Det var rundt denne tiden at jeg skjønte at hvis hun noen gang skulle oppdage meg måtte jeg gjøre noe.
Selv om det ikke er mye jeg ikke er den flinkeste flink til, så visste jeg ikke hvordan jeg skulle gå fram i denne situasjonen. Skulle jeg kaste meg ned på et kne foran henne i gangen før rettslære og fortalt henne at jeg er atten år, med stabil (les: stabilt synkende) økonomi og at jeg har en belgisk gjeterhund? Nei, det holdt ikke. Jeg måtte finne på noe bedre, så jeg lagde en liste, slik som jeg pleier å gjøre når jeg kommer i vanskelige situasjoner.
Liste over ting jeg vet mysteriekvinnen liker:
1. Fransk (av åpenbare grunner)
2. Mat (hun hadde jo overlevd fram til da, så hun kunne jo ikke hate det)
Med disse to solide punktene i bakhodet formet det seg en plan i hodet mitt, og jeg tok kontakt med min venn i Frankrike, Aslak, og ba han kjøpe henne en croissant, et fransk bakverk som passer til alle punktene på listen over ting hun liker. Jeg gav han også et manus (som han ikke fulgte, den tølperen) og Aslak skred til verket.
Jeg skal skildre denne episoden på best mulig måte uten å faktisk ha vært tilstede. Jeg har også tatt meg noen kunstneriske friheter med dialogen, og lagt til noen ting i klammer som absolutt burde ha blitt sagt.
Se for deg en solfylt dag i Paris. Franskklassene som har dratt dit sammen slapper av og nyter varmen. Mysteriekvinnen og eventuelle venner sitter på en benk ved noe som minner om natur. Hun har på seg en cowboyhatt og runde solbriller. Aslak står ved den lokale croissant-baren og er stilig. Han har på seg en lue, selv om det er akkurat litt for varmt til å ha det på, så har han alt for mye swag til å ta den av. Han ser på mannen bak disken og dunker dovent med knoken mot det kalde treverket for å få hans oppmerksomhet.
Aslak: Un croissant put moit, mon ami.
Mannen bak disken: Oui, oui, deux euro, monsieur.
Aslak: Bon.Aslak gir mannen pengene og tar imot croissanten. Han kikker bort på mysteriekvinnen. Han tenker at hun er søt, men han er en alt for god venn til å gjøre noe for å ødelegge det forholdet han vet jeg allerede har med henne. Han går ut av baren og bort til henne.
Aslak: Er det du som er Elouise? (nei det er ikke det hun heter)
Mysteriekvinnen: Ja.
Aslak: Denne croissanten er fra Anders.
Mysteriekvinnen: Høye Anders?
Aslak: Nei. [KjekkelaveAnders i andreklasse, han er atten år og hvis du vil kan han kjøpe røyk og øl for deg i bytte mot din kjærlighet]
Mysteriekvinnen: Å.
Aslak: Liker du hunder?
Mysteriekvinnen: Ja, hvordan det?Etter mitt manus skulle Aslak nå ha snudd og gått sin vei. Det gjorde han selvsagt ikke, han bestemte seg heller for å få det jeg personlig liker å kalle sosial panikk og bare snakket for å virke normal i sosiale situasjoner hvor det er et krav.
Aslak: Anders har en hund.
Aslak snur seg og går, og tenker ikke noe mer på det han nettopp har gjort. Mysteriekvinnen blir sittende igjen og lure. Hvem er denne Anders? Hvorfor kjøpte han meg en croissant? Hvorfor dunker hjertet mitt så hardt når jeg tenker på han, selv om jeg ikke engang vet hvem han er?
Det er ihvertfall det jeg liker å tenke at hun tenkte.
[Edit: Som en liten oppklaring; det var viktig for meg at hun likte hunder bedre enn katter, det er derfor «Aslak» spurte henne om dette.]
Historien nærmer seg nå endelig slutten. Det er mandag, og vi er tilbake i Norge. Mysteriekvinnen hadde ikke lenger på seg cowboyhatt, og jeg kjente en inderlig anger på at jeg ikke tenkte gjennom hva jeg skulle gjøre etter jeg kjøpte henne croissanten. Hun visste jo fortsatt ikke hvem jeg var, og klokken tikket nærmere og nærmere rettslæretid, hvilket betydde at jeg kom til å se henne igjen. Jeg visste at jeg måtte gå til verks første gang jeg så henne igjen, eller aldri, og i den hjernen noen velger å kalle kreativ (jeg snakker om min), dannet det seg en plan.
Klokken viste friminutt og jeg var kvalm av nervøsitet for første gang i livet mitt. I den ene hånden holdt jeg et horn (les: bakverket) jeg hadde kjøpt på Rema, og i den andre holdt jeg en metaforisk pistol rettet mot tinningen min. Jeg gikk ut i gangen, og bort til henne, og jeg skal nå fortelle i den klassiske manusformen alt jeg husker fra denne første samtalen jeg hadde med mysteriekvinnen. Omtrent rett etter jeg stoppet foran henne fikk jeg et akutt tilfelle av sosial panikk og besvimte en stund.
Anders: Emily? (spørrende)
Emily: Ja?
Anders: Jeg kjøpte deg et horn, jeg fant ikke croissanter på Rema.
Emily: Er det du som er Anders?
.
.
.
Helt ærlig – helt til slutt
Eller: moralen jeg lovte
I sannhet fødtes nok denne historien, eller rettere sagt, denne «forelskelsen» av kjedsomhet. Ihvertfall begynnelsen. Jeg mener, selvsagt; jeg kunne latt det være med å synes at denne fremmede førsteklassingen var pen, og latt være å kjøpe tilfeldige bakverk til henne. Men hvor gøy ville vel det vært? Jeg er jo her for å underholde dere, men jeg trenger også underholdning, så jeg tenkte med meg selv, hva er det verste som kan skje? Hun kunne selvsagt spyttet på hornet jeg bød henne og ignorert meg for alltid, men det hadde uansett vært en god historie, hadde det ikke? Og det synes jeg hadde vært verdt det.
For hva er det vi lever for, hvis ikke det er gode historier?
Akkurat nå, det vil si; ikke akkurat nå for deg når du leser dette innlegget, eller akkurat nå for meg når jeg skriver det inn på pcen min og laster det opp, men akkurat nå for meg nå, i skrivende stund, sitter jeg på en buss et eller annet sted nord i Sverige klokken 00:15, 13 desember, 2013. Her kryr det av misfornøyde eller fornøyde, det er jo umulig å forstå hva de sier svensker, som gjerne skulle vært hjemme til å feire Lucia skikkelig, med lussekatter og barnekor. Hvordan jeg endte opp her er en interessant historie, hvis du sånne historier er interessante, da.
Mamma og pappa og jeg Gjengen skulle på reise, destinasjon: Luleå. Vi skulle fly med SAS, først til Stockholm, deretter skulle vi bytte fly og reise videre til Luleå. Du ser kanskje at denne planen ikke inkluderer en busstur, og som den detektiven du er har du kanskje kommet frem til at noe ikke gikk som planlagt. Det er selvsagt riktig, men tilbake til historien. Vi skulle fly med SAS. SAS, tenkte jeg, det må jo gå bra. Det er ikke lavprisselskapet Norwegian, hvor du ikke betaler for «alt inkludert», men for det du bruker selv, og som garantert er styrt av nordmenn, men jeg tenkte det virket rimelig trygt. Jeg mener, SAS, det er vel Skandinavisk en av S-ene står for ihvertfall, så det er jo en sjanse for at det skulle gå bra. Jeg så for meg en trivelig tur med skiglade nordmenn som skulle på ferie til snørike Sverige. Kanskje jeg kunne dele en kvikklunsj med en av dem og slå av en prat om den nye regjeringen før vi gikk hvert til vårt.
Det krydde av svensker. Selvsagt. Det var ikke annet enn utlendinger å se. Jeg måtte jo himle litt med øynene av min egen korttenkthet, hvilken nordmann (eller nordkvinne) ville vel dratt til Stockholm frivillig? Akkurat. Ja, ja, så jeg må sitte en stund og høre på ching-chong, pling-plong-snakket til svenskene, men det skulle da saktens gå bra så lenge ikke piloten er svensk. Tenkte jeg.
All ære til svenskene – de er jo flinke på ting de også, finne opp krutt og lage kjedelige prisutdelinger for eksempel. Min mor er selv svensk, men hun har da ihvertfall vett nok til å ikke bli pilot, jeg mener man kan jo tross alt ikke noe for genene sine. Så kom flyradioen på, og piloten meddelte ivrig «Welcome ladies and jentelmen«. Han var svensk, ja. Jeg korset meg i stillhet og gjorde meg klar for døden avgang.
Vi landet overraskende mykt i forhold til hvor fantastisk og uoverkommelig dårlig resten av flyturen hadde vært. Jeg er ikke helt ferdig med pilotutdanningen selv, men jeg vet at den manøvreringen kunne blitt gjort en del bedre.
(Jøss der kjørte vi forbi «Bertnes». Du er nå komisk seriøs noen ganger, Sverige. seriøst komisk)
Uansett, min mor forsvarte han selvsagt,du gamla, du fria og alt det der. Turbulens og vind, skyldte hun på. Dårlig vei, mente far. Feil vei, tenkte jeg.
Ventetiden i Stockholm gikk i og for seg greit. Jeg fikk med meg mye av den svenske kulturen, som i praksis går ut på å snakke nesten-norsk i et fordreid tonefall og å drikke ramlösa.
Vi steg ombord i flyet som angivelig skulle lande i Luleå. Akkurat da var jeg ganske sikker på at det bare var å komme seg gjennom denne siste flyturen, så kunne jeg få legge meg i en halv-god, myk hotellseng. Det hadde vel også vært det riktig hendelsesforløpet, hadde det ikke vært for at – ja, du gjettet det nok – «Välkomna ombord!» Akkurat.
Jeg hadde allerede hatt en etter forholdene OK tur med svensk pilot, to var vel kanskje for mye å be om. Og selvsagt var det det, nesten fremme ved destinasjonen får vi vite at, nei, det går visst ikke an å lande i Luleå. Tenk det. Det står da vitterlig Luleå på billetten min, men det er vel kanskje ikke sånn det fungerer i Sverige. Kulturforskjeller, går jeg utifra. Som en siste liten langefinger til Svenskefly A/S gjemte jeg et par pommes frites i lommen på stolryggen foran meg før jeg gikk av flyet.
Så nå sitter jeg på denne bussen, på vei dit jeg skulle vært for to timer siden. På den positive siden starter frokosten på hotellet 04:40, så jeg får i det minste frokost før jeg legger meg.
Disclaimer: Ikke veldig morsomt
Det er helt mørkt i huset. Den eneste kilden til lys er det svake måneskinnet som strekker seg gjennom vinduet og brer seg utover gulvet, nesten umerkelig. Det er helt stille i huset. Alle som bor der sover, og når alle sover er det som regel stille. En natt som det vanlige, hvis man ser bort ifra at det ikke bare var de som bor der som er til stede. Det er enda en spiller på banen i natt, en helt utenom det vanlige. Han er på vei opp trappen, etter at han fant sin vei gjennom vinduet i kjelleren, men han stopper. Et knirk. Ikke for høyt, men det er fortsatt en fare for at noen lytter, soverommet ligger vegg-i-vegg trappeoppgangen. Han spisser ørene, og stirrer på døråpningen øverst i trappen, parat til å kaste seg bakover og i skjul hvis det skulle bli nødvendig. Ingenting. Han listet seg videre, opp trappen og inn i gangen som ledet inn til stua. Han så seg rundt i det mørke rommet, og kunne skjelne noen mørke silhuetter, en sofa, et kaffebord, et lite spisebord, men ingenting levende. Det var da enda godt, han hadde ikke alltid hatt den beste erfaringen med husdyr. Det var bare to stoler anrettet rundt spisebordet, så det var åpenbart ikke en stor familie som bodde her. Han snek seg videre inn på kjøkkenet gjennom enda en døråpning uten dør, det var visst en stil de hadde.
Kjøkkenet var det første rommet han kom inn i som var opplyst, et lite, noe utilregnelig lysstoffrør var plassert under skapet over kjøkkenbenken, slik at den som lagde mat ville ha lys til arbeidet. Han nikket, dette virket lovende. Fra et fruktfat tok han en banan og la den på kjøkkenbenken, deretter åpnet han kjøleskapet. Et lite lys tentes på øverste hylle og viste vei til peanøttsmøret og serranoskinken. Nå manglet han bare én ingrediens – nugattien. Han måtte lete litt, men ikke lenge etter han lukket kjøleskapet varsomt igjen fant han sjokoladepålegget bak noen pakker knekkebrød på kjøkkenbenken. Han så på ingrediensene han hadde funnet fram. Var dette nok? Ja, tenkte han, dette var vel akkurat perfekt. Noen skap ble åpnet på måfå, det er jo ingen regel for hvor man har tallerkenene sine i norske kjøkken. Han åpnet skapet under vasken og fant, som forventet, en søppelkasse han lot stå åpen, så han ikke skulle lage mer lyd enn nødvendig ved å lukke den mer enn en gang. Bananen var veldig gul, med noen brune flekker, slik han hadde forstått det betydde det at den var moden. Han skar av den nederste tuppen på bananen og skrellet den i et par flytende bevegelser. Deretter ble den skåret opp i nok biter til å dekke tallerkenen og skallet ble lagt forsiktig ned i den nesten tomme søppelbøtta. Bananbitene fungerte som bunn på det kommende verket. Så skulle peanøttsmøret på, alle bitene ble påsmurt før han gikk videre. På vei til den siste biten med peanøttsmøret på kniven sølte han litt. Han stirret på den lille klumpen peanøttsmør på kjøkkenbenken, det var ikke etter planen. Han hentet den opp med høyre langefinger og tørket den av på siden av tallerkenen. Arbeidet fortsatte, etter peanøttsmøret var på skulle en knivspiss nugatti på, han passet hele tiden på å ikke søle mer, eller smake på noe underveis. Alt skulle bli ferdig før noe skulle spises. Nugattien ble plassert på siden av biten, slik at det var plass til en liten bit spansk spekeskinke på den andre siden. Han passet på å fjerne alt fett, ingen matelsker med respekt for seg selv ville ha med fettet fra skinken på en slik apetittvekker. Da alt var ferdig lukket han søppelkassen og plasserte ingrediensene tilbake i sine respektive kjøkken- og kjøleskap. Han kikket ned på tallerkenen. Det var ferdig.
Han skjøv en stol inntil spisebordet, og plasserte tallerkenen på bordplata. Et stearinlys med en nærliggende fyrstikkeske stod midt på bordet. Han strakte seg ut og tente lyset. Han trakk pusten og plukket opp en av bananbitene. Han så på den, smakte på den med øynene før han sakte førte den opp til munnen. Han lukket øynene og pustet ut – han opplevde smakene, følte dem. Han tygget. Han levde i hver sirkulære kjevebevegelse. Han levde i smakene denne natten. Denne nattens gourmet.
Alternativ formulering:
Han gikk opp trappen, lagde bananskiver med peanøttsmør, nugatti og spekeskinke. Han likte det. Denne nattens gourmet.
advarsel: inneholder sterkt språk ikke les
Av alle Guds eventuelt Allahs eller Krishnas skapelser er dynetrekk noen av de mest underfundige. Noen dynetrekk passer perfekt, er lette å ta på og fungerer uproblematisk gjennom hele dynetrekksperioden, men noen ganger i dynesyklusen så finner man det trekket som virker greit helt til du har lagt deg. Og du sovner. Og dyna tyter ut. Og med en gang du forsøker å få det drittrekket til å dekke hele dyna, så klumper det seg opp før det tyter ut igjen, og da er det jo noen spørsmål som blir veldig framtredende; hva FAEN er poenget med et halvt jævla dynetrekk, og jeg personlig skjønner ikke hvorfor i HELVETE jeg skal GIDDE å bruke et dynetrekk som har mindre dyne inni enn utenfor når jeg har gjort ALT JEG KAN I VERDEN FOR Å BARE FÅ SOVE I DEN JÆVLA DYNA. Jeg vil ikke ha en klump dyne som dekker halve meg, også bruke resten av trekket som et slags teppe. Hvorfor finnes det dynetrekk uten noen slags lukkemekanisme, og spesielt når «åpningen» har et større areal enn dynetrekket selv. De kunne ihvertfall ha montert noen jævla snorer eller noe. Selv om snorer er den verste form for dynetrekkslukk så er det ihvertfall NOE. For hva er egentlig poenget med et UBRUKELIG dynetrekk. HVA ER POENGET. Du kan forøvrig merke deg at det ikke er noe spørsmålstegn der, for ærlig talt bryr jeg meg veldig, veldig lite om hva poenget er. Bare det fjernes. Bare det brennes, og personen som fant det opp blir dømt til en ubehagelig straff, i Bodø eller noe sånt. HVORFOR skal den terrorisere meg? Hvorfor er det jeg, og ikke en eller annen tålmodig barnehagearbeider, som må få tildelt et Saddam-dynetrekk som ikke holder seg på plass. Er det rart jeg blir sint? Nei.
faen asså
You can't always get what you want. 